Denne mannen fortjener en øl!

Kom over dette i ei svensk avis her om dagen. Skulle ønske jeg var der og kunne se det med mine egne øyne, egentlig, men tanken på at det skjedde varmer godt når jeg sitter på bussen eller toget og drittungene sitter og spiller musikk på telefonen sånn at sidemannen kan høre “den sinnssykt fete låta til DJ Raiti Raiti Rai” (ja, jeg er gammel)… Og jeg synes ikke synd på de det gikk utover, siden de tydeligvis er drittunger. De er til og med frekke nok til å påstå at angrepet var uprovosert!

Bildet er litt utydelig, men det som skjedde er altså at en 57 år gammel mann som satt på trikken i Göteborg blei drit lei av at to 20 år gamle gutter satt og hørte på en MP3-spiller. Dette er forståelig. MP3-spillere er enmanns-ting, sett proppene i øra og hør i vei, men gi faen i å spille drittmusikken din for andre (spesielt med tanke på at “høyttalerne” på en sånn dings er rævva!)… Så hva gjorde mannen? Han lappet rett og slett til drittungene og trampet dem på føttene. Det er sånt jeg skulle ønske at jeg kunne gjøre, bare vise de fordømte drittungene at det er faen ikke okay å spille drittmusikk på dritthøyttalere offentlig bare fordi du er en drittunge!

“Uprovosert”, du liksom. Pøh!

Har lagd en julevideoblag. Med masse julemusikk! Jeg burde utgi en julecd…

Som nevnt i videoen: God jul!

Jeg har gitt opp å bruke relevante bilder. Gi faen.

I helga var jeg i Göteborg. Det var ei utrolig deilig helg med jenta jeg elsker, og jeg sitter fortsatt og smiler. Men siden det er drit kjedelig å lese om hvor glad jeg er, tenkte jeg at jeg skulle ta for meg togturen oppover. Den kan med rette kalles Togturen Fra Helvete!

Det begynte dårlig. På grunn av en togulykke ett eller annet sted i Sverige (vi fikk ingen detaljer) kjørte de med tre vogner i stedet for ni. Jeg skal sannelig si dere at det hjelper fint lite med plassbillett når folk er stua inn i toget som illeluktende kjøtt i verdens svetteste metallpølse, det var ikke plass til å snu seg, engang! Sånn stod vi til vi kom til Malmö, da fikk jeg endelig sitteplassen jeg skulle ha. Ett problem med plassen jeg hadde var at det var en gangplass. Jeg hater å sitte “ytterst” (ved midtgangen altså), siden hver jævla siklende, snøvlende, bælfeite menneskelig oksygensløser insisterer på å dulte borti alle som sitter i midtgangen hver gang de skal noe sted i toget… Men det verste var sidemannen, heretter bare kalt KR (”Kaptein Rasshøl”).

KR hadde ei jakke som var halvt fleece, halvt noe jeg håper var hvitt dyrehår. Denne bredde han over seg, noe som var forståelig siden det bare var en milliard plussgrader i den svette vogna vi satt i. Siden til og med rasshøl har vett til å dele sine goder med folket, valgte han selvsagt å kline hår fra jakka utover smørbrødet mitt. Kall meg gjerne kresen, men masse hvitt hår i maten er ikke en apetittvekker for meg, så jeg kasta smørbrødet. Hvis KR la merke til hva han hadde gjort, lot han i alle fall som om han ikke merket noe. Etterhvert gikk han en liten tur, og kom tilbake med et smørbrød.

KR hadde ikke lært seg å spise med munnen igjen. I det hele tatt vil jeg mene at han hadde en utrolig interessant spiseteknikk, som gikk ut på å smatte så høyt som bare faens mulig og slafse og sikle mens han pustet sinnssykt høyt med nesa og munnen. Det var nok til å drepe siste rest av apetitten min, det finnes faen ikke noe eklere enn å høre en voksen mann sitte og slafse og stønne og sikle og pruste og puste mens han kjemper noe som i hans hode er en episk kamp inne med et jæva kalkunsmørbrød. Jeg spiste ikke mer den dagen. Her er et tips til alle reisende: HOLD DEG HJEMME HVIS DU IKKE KAN SPISE ET SMØRBRØD UTEN Å HØRES UT SOM ET EKKELT JÆVLA ROMVESEN SOM KNULLER EI SKÅL MED PUDDING!

Okay, så kanskje det ikke var Togturen Fra Helvete, men det var rimelig ubehagelig.

Klarer ikke se sjokkert ut på kommando. Dette bildet får duge.

Store nyheter fra Laktose Otto i dag, folkens! Nyheter som det er vanskelig å få presentert på en ordentlig måte, egentlig. Sitter her og glor dumt på skjermen og lurer på hvordan jeg skal få sagt dette. Får vel bare hoppe i det…

Jeg flytter til Malmö om noen måneder! Jeg kommer fortsatt til å jobbe i København, ta meg av Sigurd og sånt noe, men jeg kommer til å bo i Malmö. Sammen med Ana. Dette er ikke den store nyheten, egentlig. Det er en del av den, men det er grunnen til at jeg flytter til Malmö som er den store nyheten:

Jeg skal bli far. Igjen.

Jeg har så mange tanker rundt dette at det er vanskelig å få satt ord på dem. Jeg er vanvittig nervøs samtidig som jeg gleder meg noe voldsomt, det er ikke akkurat lett… Mest av alt gleder jeg meg. Selv om det blir en voldsom omstilling, selv om jeg egentlig var ganske glad for at perioden med bleieskift snart var over, selv om det ikke akkurat var planlagt, selv om det krever utrolig mye av en… Så gleder jeg meg.

Også fordi forholdet jeg og Ana har er så utrolig bra. Det er et sterkt og godt forhold, vi kommuniserer veldig bra, jeg er rett og slett lykkelig med henne og jeg tviler ikke på at vi kommer til å klare dette helt fint. Selv om det garantert blir vanskelig til tider og kommer til å kreve mye hardt arbeid.

Det er det verdt.

Winston Churchill kalte depresjonen sin for “en stor, svart hund” som hindret ham i å gjøre det han ville. Det er egentlig en god forklaring. Hunden venter på at du skal gjøre noe for så å angripe deg. Den hindrer deg i å gå ut av leiligheten; du vil tross alt ikke bli angrepet. Det er litt sånn jeg har det nå. De fleste som kjenner meg veit at dette er noe jeg har slitt med “av og på” ganske lenge, og at det gjør at jeg ikke alltid klarer å være den jeg både bør og vil være. Det medfører selvsagt en del problemer, i og med at det er mange ting jeg vil. Det med å være en god far, for eksempel.

Det er kanskje ikke så fett for guttungen å være på besøk når faren hans ikke orker å gå ut av huset, og når vi først går ut av huset er det mange ting vi aldri får gjort fordi jeg noen ganger blir redd for å gjøre ting jeg ikke er 100 prosent sikker på hvordan fungerer. Jeg vil nemlig ikke bli oppfattet som en idiot som ikke forstår ting andre forstår, så jeg lar være å prøve. Det er enklere på den måten. Problemet er bare at det fører til at jeg blir sur på meg selv, og så kommer selvhatet, angsten og skammen over å være en voksen mann på 28 som ikke takler ting andre takler med den største selvfølge. Dette fører igjen til at jeg blir sliten og irritabel, noe jeg selvfølgelig prøver å ikke la gå ut over Sigurd. Men det er vanskelig, og jeg blir så utrolig sliten.

Jeg føler på en måte at livet mitt trenger en pauseknapp. De pausene dette hadde gitt meg kunne jeg brukt til å få oversikt, til å sørge for at jeg var klar over hva jeg måtte gjøre og så forberede meg på å få det gjort. Som det er nå synes jeg ting kommer slag i slag, og jeg blir overveldet over den minste ting. Energien til å ta tak og ordne opp er der ikke, det krever for mye bare å kunne gå på jobb og ta vare på guttungen annenhver helg.

Er det ikke flere reine tallerkner? Orker ikke vaske opp, så jeg lar være å spise. Ser det jævlig ut i leiligheten? Kikker inn i dataskjermen, rotet finnes jo ikke hvis jeg ikke ser det. Det er egentlig litt som å ikke være til stede i sitt eget liv, litt som å være gjest i sitt eget hode. Jeg sitter på avstand, ser meg selv forverre min egen livssituasjon og tenker “fy faen for en klovn, burde han ikke bare gjøre sånn og sånn for å ordne dette?”… Men jeg får ikke gjort noe.

Det er jo ikke sånn at alt er elendighet og lidelse, jeg har en herlig sønn som lyser opp i hele ansiktet når han ser meg, og jeg elsker ham vanvittig høyt. Jeg har en nydelig kjæreste som gjør meg glad bare jeg hører stemmen hennes, hun får meg til å smile uansett hva slags humør jeg er i og jeg elsker henne så høyt at det gjør vondt å være vekk fra henne. Jeg har god kontakt med familien min, som er en snodig men hyggelig gjeng mennesker som støtter meg når jeg trenger det. Jeg har gode venner, en god jobb jeg liker og jeg bor i en by jeg faktisk liker.

Det er bare det at når man føler at man drukner klarer man ikke helt å tenke på hvor bra man har det bortsett fra den lille detaljen det er at lungene fylles med vann og det begynner å bli faretruende mørkt… Men jeg klarer meg nok, har hatt det verre og jeg veit jeg kommer til å få det bedre. Ville bare skrive litt om det, så jeg kan komme tilbake og se selv hvor patetisk dette virker når jeg har fått det bedre. Dette er ikke et rop om hjelp eller oppmerksomhet, det er ikke “en krise”, det er bare noe jeg ville skrive for å skrive det.

Jeg har aldri lagt skjul på at det er enkelte ting jeg sliter med, og jeg kommer aldri til å legge skjul på det. Vi snakkes når jeg er tilbake i mitt eget hode og har kontroll igjen.